Månedens prat

Loelle

Hvor lenge har du egentlig jobbet på Tyrifjord, Loelle, og hva gjorde du før du kom hit?

Jeg ble ansatt på TVS i 2005. Da hadde jeg 10 år bak meg som sykepleier. Som student hadde jeg praksis i et hjem for ungdommer som slet med utfordringer. Dette syntes jeg var så meningsfylt og spennende at min første jobb som nyutdannet ble på Oslo Hospital, Norges eldste psykiatriske sykehus. Læringskurven min der ble bratt, og jeg lærte blant annet at mental sykdom kan ramme hvem som helst. Gang på gang opplevde jeg at gode relasjoner var en nøkkel til bedring. – Veien min videre gikk til «European Bible School of health and agriculture». Å lære om naturlige legemidler, hvordan dyrke egen mat, og ikke minst å dykke ned i Bibelen i fellesskap med andre var bare fantastisk! Min første bil måtte jeg skaffe da jeg så startet i hjemmesykepleien. Jeg har reist rundt i de 1000 hjem og fått møte mennesker i kontrastfulle settinger og ulike livsfaser. En dag kom jeg i snakk med en dame som fortalte meg så engasjert om diakonistudiet. «Sosialt arbeid i kirken» var beskrivelsen jeg fikk, og jeg tenkte dette måtte være midt i blinken for meg! Det var stort fokus på ungdomsarbeid under studiet, så da jeg ble oppringt av rektor Styrkår Dramstad på TVS, var det bare litt overtalelse som skulle til. Siden det har TVS blitt mer enn en jobb – TVS er blitt en livsstil for meg. Når jeg ser tilbake på «veien mot TVS», opplever jeg at Gud lenge forberedte meg for oppgaven. Jeg er så takknemlig!

Hva ser du på som dine viktigste oppgaver?

Vi går mer og mer over til å kalle internatet på TVS for «skolehjemmet». Det er akkurat dette jeg ønsker – at elevene skal føle at TVS er et hjem for dem hvor de kan vokse og modnes, – som et springbrett mot voksenlivet. Selv vokste jeg opp i et veldig kjærlig hjem preget av trygghet og tillit. Vi snakket sammen om alt – både på godt og vondt. Vi var ærlige om livet. Foreldrene mine hadde alltid Jesus som det store forbildet, noe som var merkbart. Jeg brenner for å videreformidle de verdiene jeg fikk med hjemmefra. Kristentroen blir bare tomme ord om den ikke oppleves i praksis. Jesus så og hørte den enkelte i mengden. Mitt inderlige ønske er at den enkelte elev skal få kjenne seg sett, hørt og elsket hos oss! Målet mitt er at de skal kjenne en lengsel etter en relasjon med Gud, for dette livet og for evigheten. Jeg er veldigglad for gode medarbeidere som jeg merker har det samme målet og som jobber utrettelig for dette. Sammen er vi sterke, og med Gud på laget kan store ting skje!

Hvordan trives du?

Å si at jeg trives på TVS er bare forordet. Jeg sier alltid at jeg har verdens beste jobb, og jeg elsker dette stedet! Skjønnheten ved fjorden og skogene her, mine flotte kollegaer – og Tyrifjord menighet med så mange fine og varme mennesker! Men det er definitivt det å få være sammen med elevene som er det aller beste. Vi blir som en stor familie i skolehjemmet. Jeg blir så glad i ungdommene, så jeg må stålsette meg hver juni når det er skoleavslutning og de reiser fra oss – det er det tøffe ved jobben. Heldigvis kommer det nye elever hver høst, og jeg er superheldig som kan si at jeg har hundrevis av yngre «søsken» over hele landet. Heldige meg!!

Hva finner du på når du har fri?

Jeg får aldri nok fri til å gjøre alt jeg har lyst til, – det er så mye jeg ønsker å lære, og det er så mye jeg er nysgjerrig på! Men inntil den dagen vi slipper tidsbegrensninger, står hagearbeid (solsikker og valmuer er mine favorittblomster) og musikk høyt i kurs hos meg. Som 7-åring forelsket jeg meg hodestups i fiolin som instrument, og siden det har fiolinen vært min musikalske bestevenn. Korsang står også mitt hjerte nært. Sang løfter sjelen! For ikke å snakke om gleden jeg kjenner når huset mitt er fullt av familie og venner og vi sammen diskuterer livets mysterier rundt spisebordet– det kalles lykke for meg! Koronaviruset har satt en brems for dette, men med min trofaste firbente Nico er huset aldri tomt. Han sørger også for å få meg ut i all slags vær, og takket være ham oppdager jeg stadig nye stier og veier i Holes skoger.

Du er språkmektig, hvor har du lært fransk, tysk og spansk?  

Spiren til min språkglede ble lagt da jeg som 3-åring startet på Den franske skolen i Oslo. Absolutt alt foregikk på fransk, så det føltes som å være noen timer i Frankrike hver dag.  Der var jeg til jeg var 9 år, så fransk fikk jeg helt «gratis». På videregående hadde jeg tysk som fordypningsfag, og i sommerferiene mellom trinnene på videregående dro jeg på språkkurs til adventistenes skole Bogenhofen i Østerrike. Der pugget jeg gloser og bøyde verb, og samtidig fikk jeg oppleve herlig natur og kultur! Etter videregående dro jeg til Mellom-Amerika i en to-årsperiode for å lære spansk. Jeg reiste rundt gjennom landene, og hadde base på vårt SDA-universitet i Costa Rica. Hvor enn jeg dro, ble jeg møtt med en enestående gjestfrihet og fikk oppleve at vi som adventister virkelig er som familie. Jeg synes latinske språk er så melodiøse og ekspressive at de er en fryd for øret! Som adventister har vi en skatt i skolene våre. Jeg vil anbefale ungdommer å få øynene opp for dem og mulighetene de tilbyr!

Er ungdommen annerledes enn da du var ung? I så fall hvordan?

Jeg tror mange ungdommer gjennom alle tider har kjent på, og kjenner på de samme essensielle spørsmålene som: Hvem er jeg? Hvem, hva og hvor hører jeg til? Hva skal jeg? Er jeg bra nok? Ungdomstida kan være en tid med følelser i helspenn. Det er 30 år siden jeg var tenåring, og det kjentes som et racerkjør av prestasjoner som skulle gjennomføres, og valg som skulle tas. Min erfaring er at presset ungdommer utsettes for i dag er enda større – på alle fronter. Jeg må virkelig si at jeg beundrer hvordan mange unge takler dette, og jeg har forståelse for de som faller utenfor. Det sier litt om det ansvaret vi som voksne har for å være støttende til stede som trygge personer i livene deres!

Hva ønsker du for Tyrifjord?

Jeg husker tilbake på mine egne år på videregående med blandede følelser, – mye var vondt og tøft. Som eneste adventist på den skolen jeg gikk på, kjente jeg meg ofte alene med troen min. Men gjennom alt var Betel menighet i Oslo som en klippe i livet mitt, – som et lysende fyrtårn som viste vei og gav meg retning. Der var det mennesker som så meg og som viste meg tillit. Der følte jeg meg elsket. Mitt brennende ønske er at våre elever skal kunne kjenne og erfare at TVS er som et slikt fyrtårn i deres liv.